(+47) 67176860 sendmail

Om Vann

En vannanalyse  skal angi verdier for bakteorologiske og fysisk/kjemiske egenskaper på vannet.  Type vannkilde og  lokale geologiske forhold spiller en viktig rolle. Bakteorologisk forurensning er som regel et mindre problem i grunn-vannsforekomster/brønner enn i overflatevann, men kan likevel forekomme.

 Den kjemiske vannanalysen gir verdier for enkeltelementer som er avgjørende for vannkvaliteten. Det er fastsatt normverdier for hva som kan betegnes som dårlig, bra og tilfredstillende. Normene er under kontinuerlig vurdering av helsemyndighetene.

Fargetall
Et høyt fargetall er uttrykk for at vannet ikke er fargeløst men mer eller mindre gult. Fargen skyldes som regel et høyt innhold av organisk stoff (humus). Et høyt fargetall vil bli bekreftet av høyeferdier for permanganat. Fargetallet måles i mg Pt/1 fordi analysen sammenlignes mot standardoppløsninger av platinasalt i forskjellige konsentrasjoner. Høyeste verdi er 15 mg Pt/1 og veiledende verdi er 5 mg Pt/1

Turbiditet
Måles i FTU = Formazin Turbidity Units og er et mål på vannets uklarhet.  Verdiene refererer til standardoppløsninger med formazin. Høy turbiditet betyr at vannet er uklart selv om det ikke kan registreres med det blotte øye. Uklarheten eller blakkheten oppstår som et resultat av svevende partikler (kolloider) som vanskelig lar seg sedimentere. Hvids det behandlede vann har for høyt jerninnhold vil det også registreres som høy turbiditet.

Lukt og smak
Drikkevannet skal være ritt for lukt og smak. Næringsmiddelkontrollene gir ikke verdier for dette ved vannprøver. For å få et mål på dette kan det foretas organoleptiske prøver hvor  vannet fortynnes med lukt og smakfritt vann.. resultatet oppgis som den fortynningsgrad hvor testpersonen finner prøven smak og luktfri. En fortynningsgrad på 1 er uten smak og lukt i ufortynnet tilstand.

pH
Er et uttrykk for vannets surhetsgrad.  Er vannet nøytralt ligger pH på ca . 7  Ved lavere pH er vannet surt og kan forårsake korrosjon i ledningsnett og tekniske installasjoner. Vann med pH over 7 er alkalisk eller basisk. Normalt aksepteres verdier mellom 7 og 8.

Ledningsevne
Er en annen betegnelse på konduktivitet. Verdien fremkommer som vannets innhold av oppløste salter eller inndampningsresten. Veiledende verdi er ca 30 mS/m

Permanganattall
Kaliumpermanganat er et uttrykk for vannets innhold av organiske stoffer og er definert ihht angitte analysemetoder. Et høyt permanganattall indikerer at vannet er forurenset, eller at det vil volde behandlingsmessige problemer. Vannet kan være gulfarget og det kan være smaksproblemer ved høye verdier.
Permanganattallet bør ikke overstige 12 mg Kmno4/1, og helst lavere.

Kalsium – Ca
Kalsium sammen med magnesium er hardhetsdannende.  Det stilles ikke krav til kalsium i og med at det ikke har
Helsemessige skadevirkninger. Imidlertid gir et høyt innhold av kalsium og magnesium hardt vann som byr på bruksmessige ulemper

Magnesium Mg
Sammen med kalsium  er magnesoim en hardhetsdanner. For høyt innhold av magnesium kan gi smaksproblemer. Maks verdi for magnesium er ca. 50 mg/1 Mg, Veiledende verdi 30 mg/1 Mg. Se forøvrig total hardhet

Total hardhet
Totalt innhold av Kalsium og Magnesium bestemmer vannets hardhet. Hardheten angis i tyske hardhetsgrader (dH) og vannet kan karrakteriseres etter følgende skala:
0 – 4 grader – meget bløtt
4 – 8 grader – bløtt
8 – 12 grader – middels
12-18 grader – temmelig hardt
18-30 grader – hardt
over 30 grader – meget hardt
Den totale hardhet er lik den forbingående hardhet og den gjenblivende hardhet. Gjenblivende hardhet kan fjernes ved oppvarming slik at den del av kalsium og magnesium som er bundet til bikarbonat, utfelles som  kalsiumkarbonet, - eller kjelesten. Den gjenværende hardhet er forskjellen mellom den totale hardhet og
Den forbigående hardhet, ller tlnærmet den mengde kalsium og magnesium som tilsvarer sulfat og evt, klorid.
I enkelte tilfelle finnes mer bikarbonat enn det som svarer til kalsium og magnesium. Den overskytende del av bikarbonatinnholdet er da bundet til natrium evt. Kalium. Det stilles ikke helsemessige kvalitetskrav til hardhet selv om denne bør ligge mellom 5 og 30 Tyske hardhetsgrader. Hardt vann kan over tid gi tildels store bruksmessige ulemper, spesiellt i forb med varmekjeler og varmeelementer.

Natrium Na
Natrium forekommer som regel som natriunklorid eller natriumbikarbonat, avhengig av vanntypen. Moderne forskning har vist at høyt innhold av natrium i drikkevann kan være skadelig for blodtrykket. Natriuminnholdet bør ikke overstige 175 mg/1 Na, helst ca 20

Kalium, K
Høye forekomster av kalium i drikkevann kan være signal om forurensning selv om det ikke er forbundet med smak- eller sundhestsmessige ulemper. Vnnets innhold av Kalium bør ikke overstige 10 mg/1 K

Ammonium NH4
Forekomster av ammonium kan være tegn på forurensning, men har ofte andre årsaker. I råvann finnes oftest fra 0 til 2 mg/l. Ved riktig vannbehandlingsmetode vil vannets innhold av ammonium omdannes via Nitritt til Nitrat. Ammonium bør ikke forekomme i vann som er i kjemisk balanse. Dersom ikke omdannelsen et sluttført på vannverket vil denne fortsette i ukontrollerte former i ledningsnettet.  Det anbefales ikke høyere verdier enn 0,50 mg/l NH4, mens veildende verdi liggerpå 0,05 mg/l HN4.

Jern – Fe
Jern er blant de stoffer man først og fremst ønsker å fjerne med vannbehandling. De bruksmesige ulempene med høyt jerninnhold er mange fordi jern ofte er forbundet med farge, smak og lukt. Høyt innhold av jern har ikke helsemessige skadevirkninger selv om det under uheldige omstendigheter kan forekomme vekst av jernbakterier. Jern (Fe) kan være humint, eller bundet til f.eks humussyrer (oksalsyrer) og det kan være vanskelig å fjerne med tradisjonelle metodet som lufting og utfelling før filtrering.
Verdi for jern (Fe) bør ikke overstige 0,20 mg/l Fe, veiledende 0,05 mg/l Fe.

Mangan – Mn
Mangan forekommer sammen med jern og forårsaker ulemper som jern. Mangan i ledningsnettet fremstår som sort, litt oljeaktig fettet stoff. Behandlet vann bør være fritt for mangan selv om kvalitetskravene tillater en viss mengde., helst ikke over 0,03 mg/l

Bikarbonat, HCO3
Bikarbonat, - eller hydrogenkarbonatinnholdet er forbundet med forbigående hardhet fordi den ene hardhetsdanneren (kalsium og magnesium) som forekommer som  kalsiumbikarbonat  Ca(HCO3) vil kunne fjernes ved koking og utfelles som kjelesten. Veiledende verdi: ca 100 mg/l HCO3

Klorid, Cl.
Høyt innhold av klorid kan gi smaksproblemer og risiko for tæring i varmtvannssystemer (Vannet smaker salt ved ca. 400 mg/l). Spesiellt vannkilder med porøs grunn i kyststrøk kan ha høye verdier av Klorid. Verdien bør defor holdes under kontroll. Kloridinnholdet bør ikke overstige 300 mg/l Cl, helst under 50 mg/l.

Sulfat, SO4
Høyt sulfatinnhold gir som klorid smaksproblemer samtidig som det sammen med magnesium virker laxerende (som avføringsmiddel). Sulfat kan også under uheldige omstendigheter reduseres til den illeluktende og giftige Svovelgasser (Hydrogensulfid) .  Dette kan spesiellt forekomme under oksygenfrie forhold i vartvannsystemer hvor temperaturen av energimessige årsaker er nedsatt. Vannet bør ikke inneholde høyere verdier av Sulfat (SO4) enn 250 mg/l SO4, helst under 50 mg/l SO4.

Nitrat, NO3
Høyt innhold av Nitrat er helseskadelig, spesiellt for spebarn. Nitrat i fordøyelsessystemet resulterer i at  oksygenopptaket reduseres  i kroppen. Dette kan resulteret i at barnet blir ”cyanotisk” eller ”blått”. Det er  også
Antydet en sammenheng mellom tilfelle av magekreft og pasienter fra områder med høyt nitratinnhold i drikkevannet. Nitrat i "rent vann" , da i mengder under 5-10 mg/l er normalt og stamm som regel fra ammonium. Sammen med forekomster av nitritt, kan nitrat i råvann gi signaler om forurensninger. Nitrat kan være signaler om tilsig fra jordbruksområder som er gjødslet, og mangelfull naturlig filtrering av nitrat i jordsmonnet. Forbruksvannet bør ikke ha høyere verdier for Nitrat (NO3) enn 0,25 mg/l

Nitritt, N2
Nitritt i vann er som regel en ustabil forbindelse som stammer fra ammonium på en eller annen måte. Hvis nitritt kan påvises i en frisk prøve av råvannet, selv i små mengder er dette hlare tegn på forurensning og biologisk aktivitet. Forekomster av Nitritt i "rent vann" behøver derimot ikke bety forurensning., men kan bety at reaksjonen men ammonium pågår.  I prinsippet skal råvannet ikke vise spor at Nitritt.

Fosfor, Total P
Fosfor er å finne i forurenset drikkevann som fosfat. Forekomster av fosfat i råvann og behandlet vann kan være tegn på forurensning (Tilløp av overflatevann), men kan også ha en geologisk opprinnelse. I dype brønner med høyt innhold av jen vil en del av jernet være bundet som fosfat. Det bør ikke forekomme fosfat i hverken råvann eller behandlet vann.

Fluor F
Innhold av fluor i drikkevann virker forebyggende på karies (Hull i tenner). Tannleger mener at akseptabel mengde for karies forebyggende virksomhet er ca. 1,2 mg/l. Dette nivå ansees ikke for å være helseskadelig.

Agressivt Karbondioksid (CO2)
Aggressivt grunnvann med innhold av CO2 forekommer hvor jodsmonnet er kalkfatting, samt
I overflatevann med lavt saltinnhold. Felles for begge vanntyper er lav hardhet (bløtt vann). Ved adekvat vannbehandling  "nøytraliseres" vannet . Nøytralt vann skal ikke inneholde CO2 da det kan virke tærende på jern og betong. Vannet kan derimot inneholde en viss mengde fritt karbondioksid som er med på å gi vannet en frisk smak. Mengden er avhengig av likevekten mellom bikarbonat /karbonat og pH.
Anbefalt verdi: 0 mg/l agg CO2

Bakteorologiske vannanalyser

Koliforme bakterier
Denne gruppen bakterier er som regel ikke sykdomsfremkallende, men trives sammen med sykdomsfremkallende bakterier. Påvisning av coliforme bakterier er tegn på forurensning, selv om bakterien er en "såkalt" indikatorbakterie.

Fekale Koliforme bakterier
Er indikator på at bakterien stammer fra tarmer til mennesker eller dyr. Denne bakterien er også en indikatorbakterie for forurensning. Spesifikt fra kloakk, septik, avføring etc.

Kimtall 37 C
Bakterier som vokser  og formerer seg ved kroppstemperatur (37 C) kan være sykdomsfremkallende eller ledsaget av sykdomsfremkallende bakterier. Disse skal ikke forekomme i drikkevann.

Kimtall 21 C
Dette er et uttrykk for antall "kuldeelskende" bakterier som forefinnes naturlig i jordmonnet. Eksempler er jord og vannbakterier, forråtnelsesbakterier etc  som lever av vannets innhold av organisk stoff. Disse er normalt ikke sykdomsfremkallende, men bør ikke forekomme i store mengder. Det er viktig å legge merke til plutselige endringer i i kimtallet.

Fluoriscerende kimtall
Fluoriscerendescerende bakterier bør ikke forekomme i drikkevann. Dette er bakterier som selv sender ut lys ved bestråling. Denne typer bakterier har  betydning for vannets anvendelse i forbindelse med melkeprodukter og kan være sykdomsfremkallende